- J Chr Abelsted ble født i Vågå, som sønn av kaptein Ulrik Fredrik Storm Abelsted, sjef for det Vaagske kompani, men etter farens død i 1808 vokste han opp sammen med moren hos onkelen, prost Finckenhagen, i Nes på Hedemark. På farssiden stammet han fra kjøpmann Conrad Lauritzen Leuch som i 1615 var lagmann i Oslo, og han var en fjern slektning av Leuch på Bogstad. På morssiden stammet han fra den tyske gullsmed Morten Finckenhagen. som døde i Christiania 1731
Abelsted var på tross av sin oppvekst i innlandet, en av stifterne av Baadforeningen i Revieret og medlem av det første tremannsstyret fra 1853. Deretter satt han som styremedlem og til dels kasserer frem til 1870. Mens Hans Grøn hadde sin organisasjonserfaring fra Studentersamfunnet, var Abelsted var en av stifterne, og enkelte kilder omtaler ham som ”stifteren”, av Den norske Boghandlerforening i 1851 som i nyere tid er splittet i forlegger- og bokhandlerforeningene. Som høyt premiert konkurranseskytter, må vi tro at konkurransebakgrunnen hans bidro til at kappseiling ble innført i foreningen alt fra stiftelsen i 1853.
I 1875 skrev og utga han antagelig på vegne av Revierhavnens Baatforening Norges første trykte kappseilingsreglement med måleregler. Fra disse reglene stammer for øvrig vårt første påbud om redningsvest i båt: ”Enhver Baad maa være forsynet med en Redningsbøie for hver av Mandskaberne, i Mangel heraf bliver Baaden tilbagevist.” Man kan spekulere på om ikke Eilert Sundt som siden 60-årene hadde vært sterkt opptatt av sikkerhet i småbåt, inspirerte ham på dette punkt. Oscar Egede Nissen ( 1843-1911) hadde lenge vært et kjent medlem i båtforeningen. Under en regatta seilte han ned båten sin i Bundefjorden, men han og sønnen reddet seg ved å svømme i land. Vi vet ikke dette var før eller etter 1875, men om det var før, kan det ha vært en medvirkende årsak til påbudet. For regattainteresserte kan det være interessant å nevne at reglene også inneholdt luffeforbud: ”Naar en Baad indhenter en anden, har den Lov at gaa til Luvart, og den der er i Læ, maa ikke skjære op i Vinden for at hindre den anden i Seilasen.”
Han gikk i boktrykkerlære hos Chr. Grøndahl og ble erklært for svend i 1827. Dette var året etter at krav til tegneprøve ved Den Kongelige Tegneskole ble innført for svenneprøven. Derfor var han sannsynligvis elev ved denne rundt 1826/27, og at han her ble påvirket av det nye natursynet som senere skulle gjøre ham til en av pionerene i norsk friluftsliv.
I 1832 kjøpte han Tangens boktrykkeri og løste borgerskap som boktrykker, og i 1835 flyttet Abelsted trykkeriet til Toldbodgaten 5 som han kjøpte av Jomfru Anne Lohse. Slik det var vanlig den gang, bodde familien sammen med svenner og læregutter mv. i samme gården hvor han også drev som forleggerer og bokhandler.
Året før hadde han giftet seg med Jacobine Lucie Feilberg fra Skien som han fikk tre døtre og én sønn med. Familien fulgte opp den nye trenden med landsted mot sjøen og skaffet seg, slik som formannen i båtforeningen Ivar Rytterager gjorde senere, et sommersted på Bygdø, ”Bækkestuen”. I 1876 solgte han trykkeriet tilbake til Tangen-familien, men beholdt deler av forlagsvirksomheten, men selv må han ha flyttet minst 20 år før den tid.
Alt i adressekatalogen for 1857 er han registrert som bosatt på løkken ”Frihedslyst” på Skarpsno (Drammensveien 93). Da ”Frihedslyst” ble for stort og tungvindt for ham, flyttet han siste leveåret til naboeiendommen Tostrups løkke – som i mellomtiden var blitt til Drammensveien 89 B.
På 1850-tallet flyttet Abelstedfamilien ut av boktrykkergården, solgte landstedet på Ladegaardsøen og kjøpte eiendommen Frihedslyst, senere Drammensveien 89 B.
Den økonomiske ryggraden i virksomheten var de periodiske skriftene ”Norsk Rettstidenede” fra 1836 og ”Lomme-reiserute” fra 1848 til 1889, samt en rekke skolebøker. Finne-Grønn skriver at han i sine senere år var ”en favororabel forlægger for flere av sine akademiske venner”, herunder overtok han trykking og forleggervirksomheten for Eilert Sundt fra 1867 etter at Stortinget nektet Sundt fortsatt statsstipend.
Om Lomme-reiseruten skriver Finne-Grønn at Abelsted delvis redigerte den selv, ”hva han som ivrig jæger og friluftsmand var særdeles vel skikket til”. Reiseruten kom på et tidspunkt hvor reising og fotvandring begynte å få en gryende karakter av turisme. Hittil hadde honette reisende kunnet gjøre regning med innkvartering hos embetsmenn i distriktet, men dette ble vankeligere når omfanget av reisvirksomheten økte og også omfattet noe bredere grupper enn før. Den gjaldt ikke lenger bare embets- og forretningsreiser, men turisme – med naturopplevelse som mål. Ofte dreide det seg om stedene hvor det før ikke hadde vært var mulig å få høvelig innkvartering. I 1840-årene begynte det derfor å komme tilløp til hoteller og annen profesjonell innkvartering også utenom byene og de gamle skysstasjonene. Abelsted skaffet seg oversikt over både innkvarterings- og skyssmuligheter landet over gjennom egen omfattende reisevirksomhet, og ”reiseruten” ble ga profesjonaliseringen av reisevirksomhet og turisme en infrastruktur. Den var også mye morsommere å lese enn senere reiseruter, med beskrivelser av steder og forum for reise- og turskildringer. Den ble bibelen for alle reisende i annen halvdel av det 19. århundre, og et så innarbeidet begrep at etter at han overdro utgivelsen til historikeren Yngvar Nielsen, fortsatte den å komme ut under navet ”Abelsteds Lommereiserute” (jfr. Rutebok for Norge). På mange vis bidro den til å legge grunnlaget for stiftelsen av Den Norske Turistforening i 1868. Abelsted er også ført opp i turistforeningens første medlemsliste.
Borgerlige menns sønner var fritatt for militærtjeneste; den plikt hadde bare de andre. Til gjengjeld deltok de gjerne i de frivillige borgervæbningerne. Deltagelse ga også innpass i det usynlige nett av sosiale bånd som innflytelse og gode kontrakter ble formidlet gjennom. Etter å tjent som fanejunker i Christiania borgerlige Infanterikorps til 1840, gikk han gradene til han gikk av som exercermajor og leder av infanterikorpset i 1857. Da hadde han året før blitt beskikket som medlem av Indkvarteringskommisjonen som regulerte byens forpliktelser overfor Akershus festning. Med tanke på de særfordeler båtforeningen oppnådde overfor festningen, kan dette ha vært en viktig stilling for båtforeningen.
|
1806 - 1892 (85 år)
